Slektstreffavisen 2004

Spesialutgave i anledning familien Veigårds slektstreff, pinsen 2004 Veigård-familien samles i Ålesund Ikke før er Ålesund ferdig med å Veigård-søsknene fotografert rundt 1945. Fra venstre markere 100-årsdagen for bybrannen, Ola, Inger, Gerd, Brit og Carl August. før nyheten om nok en stor begivenhet springer. på flere måter, blant annet ved byvandring og Alle de fem søsknene i Veigård-familien festmiddag. (se bildet) setter hverandre i stevne i sin fødeby, medbringende store deler av den slekt de selv har satt til verden. Etter det Sunnmørsposten har brakt i erfaring, vil aldersspennet i dette slektstreffet være nesten 80 år. Begiven- heten varer i tre dager, og skal markeres Denne avisen bygger på informasjon fra flere kilder. Særlig fem kilder. Skulle det være uenighet om avisens innhold, bes kildene vennligst ta det opp med hverandre. Redaksjonen har avsluttet sitt arbeid.

Veigård-navnet oppstår Veigård-navnet oppstår Vei Bestefar Etter sjuårig folkeskole på Gurskøy reiste Georg til Volda for å gå på middelskolen. Georg Veigård ble født 13. februar Den måtte han avbryte da faren hans ble 1896 på Gurskøy. Han var sønn av syk. Georg dro hjem for å hjelpe til, og tok Ole Ellingsen Eiksund og Gurine ettårig middelskoleeksamen som privatist i Johannesdotter Leikong (1858 - Ålesund. Etter farens død reiste Georg 1943). Georg Jakobus Veigård er tilbake til Volda hvor han fikk arbeid i henholdsvis far, bestefar, oldefar Svendsens Bokhandel, for øvrig den første og tippoldefar til oss som møtes på bokhandel i landet eid og drevet av en dette slektstreffet. kvinne (C.A.’s anmerkning). Georg vokste opp på småbruket Det var i Volda at spiren til ”vår” familie Leikangerryst eller ”Frampå veia” på ble sådd. For her traff Georg og Astrid Gurskøy. Det kaltes så fordi det lå nettopp hverandre. Det er litt uklart hvordan det frampå veien. Rundt forrige århundreskifte skjedde. En kilde forteller at Georg så var kombinasjonen av småbruk og fiske Astrid i kirken da hun ble konfirmert. Hun det vanligste langs kysten, men Georgs far hadde korketrekkerkrøller og aldri hadde var invalid og kunne ikke drive sjøen. Han han sett noe så nydelig! Utvilsomt så han hadde hatt en ulykke som toåring, under henne i kirken, og ganske sikkert var hun lek ”i min fars stue” som han skriver i sin nydelig, for de fikk jo vakre etterkommere! ættesoge. Som følge av ulykken haltet han Men de kan godt ha truffet hverandre før hele livet. Hans kombinasjonsnæring ble det. De gikk nemlig begge på middelskolen gårdsbruk, skreddervirksomhet og skyssing i Volda. av lensmannen, til lands og til vanns. Georg hadde tre ulike etternavn. Først het han Georg Olsen (altså sønn av Ole), inntil faren hans endret etternavn til Veien. Like før annen verdenskrig forandret Georg navnet til Veigård. Årsaken har ikke vært alminnelig kjent, men denne utgaven av Sunnmørsposten kan fortelle at det rett og slett skyldtes mobbing. (Og me trykke ikkje løgn!) Ungene hans fikk nok av morsomheter som ”Hvor går Veien?”, og Veigård-navnet så dagens lys i 1937 eller 1938. Georg Veigård hadde to søsken. Moren hans hadde allerede Paul Bernhard (Theodorsen) da hun giftet seg med Ole. Sammen fikk de sønnene Georg og Johan. Johan emigrerte til USA. 2

gård-navnet oppstår Veigård-navnet oppstår Veigård Bestemor Fredrikke Kristiane og hennes mann Dick (Richard Parnell). Astrid Lundeby ble født i Råde i Vel tilbake i Norge fikk hun stilling som Østfold 16. sept. 1896, som datter lærer ved Søstrene Larsens Middelskole i av Hans Andersen og Hansine Skien. Helt siden oppholdet i Volda hadde Olsen. Senere tok familien navnet hun og Georg holdt kontakt gjennom brev. Lundeby, etter stedet Lundeby i Da Astrid kom tilbake til Norge fra Råde. England reiste Georg til Kristiania for å besøke henne. Astrid hadde en eldre søster Carletta (kalt Trolig forlovet de seg der, i hvert fall giftet Fatima), men hun døde halvannet år de seg i 1923. Bryllupet sto i Råde kirke. gammel. Astrid Lundeby er for øvrig Etterpå flyttet de til Ålesund, hvor Georg datterdatter av den kjente sjømann og hadde fått arbeid i bokhandel. gullgraver Carl August Olsen (se artikkel annet sted i avisen), og vi er de eneste Dette julekortet laget Astrid og sendte til Georg i etterkommerne av denne eventyreren. 1913 Redaksjonen regner med at Carl August har ramlet av lasset for lengst. Selv de enkleste slektsforhold er som en gordisk knute for ham, som presenterte seg som sitt barnebarns onkel i møte med Kjells svigerfamilie. Men vi andre fortsetter: Astrids far Hans Lundeby var fattigkasserer i Råde. Han døde imidlertid ung av den tids store svøpe, tuberkulosen. Hansine Lundeby ble dermed alene med sin datter og dro til Kalvåg utenfor Florø. Der var hennes far Carl August Olsen fyrvokter på Smørhavn fyr. Astrid vokste opp på fyret, i storfamilie med sin mor og besteforeldre, og med sine tanter som skolelærere. Noen år senere, i 1911, gikk ferden til Volda, dit Astrids tanter Elna og Camilla skulle gå på skole, visstnok lærerskole. Astrid ble med for å gå på middelskole, mens moren Hansine stelte huset for sin datter og sine to søstre. Etter Volda dro Astrid og moren Hansine til Fredrikstad, der Astrid gikk på gymnas i tre år. Ferdig med eksamen reiste hun til England og bodde ett år hos sin tante Elise 3

Astrid og Georgs etterkommere Gerd Carl August Inger Astrid og Georgs Født i 1927. Han er gift med Født i 1930. Tidligere gift førstefødte Gerd Åse og bor i Bodø. De har tre med Torvald og har barna: (Søster) så sønner: dagens lys i Pål som var gift med 1924. Hun er Kjell som er gift med Karin. Trine og har barna Nina, den eneste av Også de har tre sønner, Knut, Fredrik og Maja. barna som ennå Kåre og Kristian. De fem bor i fødebyen kalles ofte K’ene. Tyra er gift med Gunnar Ålesund. og de har datteren Ingrid. Erik har datteren Elin fra et Brit tidligere ekteskap. Nå er han Greger er gift med Anita gift med Hanne, og de har og har barna Ida, Marius, Født året etter Gerd, i sammen Pia og Julie. Katrine og Jonas 1925. Gift med Sverre og bor på Reistadjordet. De Jan Helge er samboer med Inger er klassens eneste har tre barn: Hilde. oldemor, ettersom Påls Nina (gift med Jan Erik) i Sigrun er gift med Bjørn 2002 fikk datteren Thea. Vik. De har barna Cecilie Henriette, Sigurd Jakob Ola og Sverre Eilert. Yngstemann Ola ble født i 1937. Sammen med Turid er gift med Finn Elin fikk han sønnene Gjestland. De har barna Camilla, Kristina og Anders som er gift med Elisabeth og har barna Elisabeth. Marie og Mikkel Preben er samboer med Ole Marius med samboer Anne Turid Ann-Eva Olsen. De fikk i januar en datter som heter Thomas får etter planen samboer til høsten Lovise. Ola er nå gift med Sigrunn 4

Litt fra værende i Eiksund og for å preika ein time og so vokste opp hos onkelen. få seg både nokre gode gammelt Gutten het Paul Ellingson mål mat og so ei og var Ole Veiens uforskamma stor løn attåt, av... bestefar. som dei gjer i våre dagar.” Nemlig!, vil denne Fra Ole Veien, bestefar Paul Ellingsen vokste opp redaksjon få lov til å Georgs far, foreligger en til å bli ”svært stor og tilføye. ættesoge skrevet ned i sterk”. Han giftet seg med 1920. Brit Olsdotter Sunde og Frieri tok over gården til Sommeren etter at han ble Her står det å lese at Oles onkelen. Paul og Brit fikk enkemann, reiste Paul tippoldefar var Paul to barn, men de døde sammen med en kar til Jonson, gårdbruker på begge i tjueårs-alderen, av Ørsta for å kjøpe never til Raudøya i Ørsta. Av fire halsesyke. Noen år senere løa si. De rodde til sønner hadde han en som døde også Brit, så Paul Ørstavik og tok veien til het Elling. Elling ble ”vart snau for både kone Brautaset, der Paul kjøpte gårdbruker på Bjerknes i og born”. never. Så lurte han på Volda, og var Ole Veiens hvordan han skulle få oldefar. Det er mye å fortelle om nevra til Ørstavik, der Paul Ellingson. Han var båten lå. ”Jau”, sa gamle Druknet en ”streng og hastig Jon Brautaset, ”eg heve to Elling forulykket en mann”, som det sto sterke mara”. Da nevra vårdag han reiste til respekt av. Han hadde var lastet på hestene, ble Velsvik for å male korn. vært lenge i krig (7- Paul og følgesmannen Han kullseilte og druknet. årskrigen fra 1807-1814). hans bydd inn på Da broren Anders Paulson Han var svært flink med rømmegrøt. Der fikk Paul hørte om ulykken, dro han sitt arbeid, som omfattet se Synnøve Jonsdotter. til Bjerknes for å se til virke som smed, snekker, Han spurte henne samme enka og barna. Til henne skomaker og bygnings- dag om hun ville følge sa han: ”Til mat skal eg mann. Endatil var han ham til Eiksund og bli skaffe deg kokemjøl og vekter i bygda. kona hans. flatbrød, mjølk og smør ”Kom att um fire viker so hev du sjøl”. Leste skal du få vite det Ole Veien forteller om sikkert”, svarte hun. Paul I det Anders skulle tilbake ham at han var svært flink ventet de fire ukene, reiste til Eiksund, der han drev til å lese i bok. Når tilbake, og fikk sitt ja. gård, ville en av Ellings søndagene kom gikk han sønner så gjerne være rundt til grannene og sa at Med denne andre kona med ham. Det fikk han. de måtte komme opp i fikk Paul fire barn: Elling Anders tullet gutten inn i stua hans, så skulle han (1823-1871), Jakob, Ane en svart ullskjorte så han lese teksten for dem alle. og Johanne. Elling giftet ikke skulle fryse. Så leste de, sang salmer seg med Gjertrud Pauline Da Anders senere skulle og ”var einige og true mot Olsdotter Havåg. De fikk tilbake til Bjerknes med kvarandre til kvar tid”. seks barn. Ett av dem var mel og flatbrød til enka, Og Paul Ellingson Ole (Veien) som er ville gutten ikke følge utnyttet ikke sine fortrinn bestefar Georgs far. tilbake, slik meningen som forkynner, må tro. hadde vært. Han ble Ole Veien skriver: ”Han reiste ikkje lange vegar 5

Litt mer fra Bjørnemøte Synnøve var ikke redd. Hun slåss flere gammelt av... ganger med bjørnen da hun var på setra. En gang hørte de bjørnen kaste torv og stein Ole Veiens bestemor, Synnøve Jonsdotter, av fjøstaket. Han var ute etter en kjøttbit. var litt utenom det vanlige. Hun var blant Men Synnøve Jonsdatter stilte seg da annet flink til å lese. Da presten stilte naken foran bjørnen, og ba ham speile seg henne et vanskelig spørsmål i forklaringa både foran og bak. Bjørnen ble naturlig før konfirmasjonen, ”las ho det rett, heilt nok skamfull og sprang sin veg. Krøttera ut”. var berget. Presten Bøkker klappet henne på skulderen Denne måten å skremme bjørn på er og roste henne. Han syntes hun var så flink forøvrig ofte skildret i historien. at hun skulle fått stå fremst på kirkegulvet konfirmasjonsdagen, om det ikke hadde Synnøve Jonsdatter hadde en kjæreste vært for at klokkerdattera også skulle mens hun bodde i Bjørkedalen. Men så ble konfirmeres. Men nå fikk hun i alle fall stå det krig mot Sverige og alle voksne gutter etter henne, som nummer to! måtte til Bergen for å lære seg å sloss. Så også Synnøves kjæreste, og han falt i Barkebrød krigen da de kom til grensen. Synd, men To år etter konfirmasjonen reiste Synnøve hvor var denne slekten vår hvis ikke det for å tjene hos Klas-Danel i Bjørkedalen. hadde skjedd? Der ble hun i fire år. I Bjørkedalen levde de for det meste av laks og melk og kjøtt. Laksen fisket de i Bjørkedalsvatnet. Ellers hadde de også barkebrød. 6

Har De hørt om gullringen? Ole Veiens besteforeldre men ringen var ikke å Men då eg såg ringen, på morssiden het Ole finne. Ikke før noen kom hugsa eg med ein gong Nilsson Havåg og på å se etter i kva mor fortalde. Eg Dorthea Larsdotter buksebretten til Fante- kjøpte ringen for kr. 1,30, Ødegård. Da de giftet seg Karl, og der var den! og då eg kom til Ålesund hadde bruden en gjekk eg til gullsmed sjeldenhet av en ring. Det Ringen skulle være av Hagen for å få ringen var en stor plate på den gull, og bruden sa hun utvide og pussa. Hagen med et hjerte i midten, og ikke ville miste den for spurde um eg vilde selja forsiringer rundt det. fem daler. Den var arv fra han. Han vilde gjeve meg I bryllupet danset alle mor hennes på Ødegård. 30 kroner for den, men eg med bruden, slik skikken Da Ole Veien mange år vilde ikkje selja ringen. var. Mens de turte bryllup senere gikk på auksjon kom en mann de kalte etter sin onkel Peter Olson No hev eg gjeve han til Fante-Karl. Havåg kom ringen frem. min son Georg. Han hev Han ville også danse med Ole Veien skriver: vore beden 200 kroner for bruden. Og i det hun han, men han fær ikkje danset med Karl, mistet ”Både lensmannen og lov å selja den.” hun ringen. Mistanken var andre meinte at ringen naturlig nok stor til denne berre var av massing. fanten, OBS: Siste nytt om potetdyrking på Sunnmøre Etter at redaksjonen avsluttet sitt arbeide, kom det inn en så spesiell melding at vi tar den med i kortform: Det viser seg at Georg Veigårds oldefar, Paul Ellingson, var den første som plantet poteter i distriktet der han bodde. Om distriktet er hele Sunnmøre, eller mer bestemt Gurskøy og deromkring, sier meldingen ikke noe om. Vi antar det første. Paul Ellingson hadde vært i Bergen, og derfra kom han hjem med de første potetene til distriktet, skriver Anna Sunde i Eiksund, en av Paul Ellingsons etterkommere. Det er neppe noen overdrivning å si at denne opplysning sier sitt om den betydning forfedrene i vår slekt har hatt for velstandsutviklingen i Norge. Jfr. artikkel på neste side. (red.) 7

Fra slektgranskerens gjemmer... Kjell har forsket lenge og Veigård, i direkte linje, Gundersen var oldefar til vel blant Astrid og Georgs har Kjell funnet en mann Hans Nielsen Hauge forfedre- og mødre. Han som het Kjønig (1771-1824). er kommet til midten av Gundersen. Han var gift De av leserne som ikke 1500-tallet. Til slektens med Eli Olsdatter (f. umiddelbart fatter beroligelse kan det nevnes 1666). Kjønig Gundersen betydningen av denne at han ikke har kommet kjøpte godset Reklings- opplysningen, bes spørre over betydelige ill- holm i Råde fra arvingene seg selv: Hvordan hadde gjerningsmenn av noe av major Maquard de det stått til med det ene og slag. Rochlenge. det andre i dette landet om ikke Astrid Lundebys Derimot viser det seg at Men det er ikke så forfader hadde gjort det Veigård-familiens aner vesentlig. han gjorde, som førte til at har spilt en rolle for Det som her skal frem i den kjente forkynner og nasjonens utvikling. Sju dagens lys, er at potetprest Hans Nielsen ledd tilbake fra Astrid selvsamme Kjønig Hauge så dagens lys? 8

Seilbåten (Ingers søndagsminner, lett sufflert av Brit og Carl August) Seilbåten, fjorden og fortøyd ved Kvitebua på han nede i gangen og havets gleder har stått andre siden av vågen, kunngjorde avgang. Han sentralt i Veigård- nesten der hvor var alltid kledd i vanlig familiens liv. Mor hadde idrettshallen ligger i dag. dressbukse med sitt piano, men far hadde bukseseler, og vest med hang til båt. Han var vant Når en søndag opprant butikk-saksen i til færing med seil med sol og far ropte ”I vestelommen. hjemmefra, og seilbåt var dag blir det seiltur!”, kom tingen, mente han. vi barna oss fort i klærne. Spitsbergen-utrustningen Søndagsfrokosten, som måtte finnes frem. Den Etter at Gerd og Brit var ellers var en lang, besto bl.a. av tepper og født, ble ”Sølvi” hyggelig seanse med klær, en hengekøye, en anskaffet. Etter som kakao, brødristing og trebent jerngryte med familien økte, ble båtene ansjosrensing, ble raskt ferdigkokt sausekjøtt, en større. Det ble ”Vega”, unnagjort. Far var alltid med poteter som ble kokt ”Årolilja” og først ferdig. På et for mor i sjøvann, kaffekjel, ”Tarantella”. Seilbåten lå utidig tidlig tidspunkt sto vannspann som vi fylte på 9

Statens havnevesen, Hjelperen fra gårdagen opp på loftet til tørk. Av kopper og kar og mat av ble observert, og ikke disse ble det laget alle slag. Mens leting og minst hørt. Alle som har nypesuppe om vinteren. pakking pågikk, dro far, vært på en stille fjord vet Men noen ekstra store, Carl August og Ola ned hvor godt lydene bærer, fine nyper tok mor seg for å gjøre klar seilbåten. særlig når noen roper for av, delte dem i to, tok ut å overdøve egen ”grisene”, og laget den Jolla ble skjøvet ut, de motordur. aller fineste marmelade. rodde over, og seilbåten ”Der e dinna jævelen vi Den ble servert i en ble tauet bort til Nyekaia. taua i går!” kunne vi høyt spesiell skål ved spesielle Hvis ikke passasjerene fra og tydelig høre den ene anledninger, til spesielle Bergveien var ankommet, ropte til den andre i gjester. måtte Ola eller Carl motorbåten. Men slep August løpe opp for å hjem igjen fikk vi denne Ved 17-18-tiden startet hjelpe til. dagen også. hjemturen. Fornøyde og trette etter dagen, men Naboer og kjente hadde Til de fleste seilturer hørte fremdeles i stand til å tidvis stor moro av å ilandstigning. Ofte ble bøye hodet når vi skulle betrakte prosesjonen med kursen lagt nesten tvers vende, var det en glede å mor, Gerd, Brit, Carl over fjorden mot høre mor synge bl.a. August, Ola og Inger, ofte Langevågen til en bukt ”Havet er skjønt når det forsterket med en venn hvor det var lett å legge roligen hvælver”. Og når eller venninne, nedlesset til, og som etter hvert fikk far plystret ”Missouri med alskens utstyr, særlig navnet Maurstad av Waltz” var det ”The end puter og pledd. Noen var naturlige årsaker. of a perfect day”. også misunnelige, dette Vi samlet rekved, mose var før bilen ble og einer til bål under allemannseie. grytene. Etter maten sov mor middag i Ombordstigingen gikk hengekøyen, mens far lå ikke lydløst for seg, men på bakken. Vi barna fløy alle kom med. Kvinner og rundt på oppdagelsestur, barn ble beordret under fanget krabber og småfisk dekk, med munnkurv. og plukket blåbær og Storseilet og fokka ble hvite kokkelurer. heist, vi passerte den gule Utpå høsten hendte det at bøya til havnevesenet og turen gikk lenger inn i rundet Kjerringa på veg fjorden til holmer hvor det over Borgundfjorden. vokste klunger. Da ble vi Jolla hang på slep, den var barna utstyrt med gamle god å ha dersom vinden hansker og plukket store stilnet. gråpapir-poser fulle av nyper. En vindstille lørdag uten Vel hjemme ble medbrakt jolle ble vi slept voksduken lagt på til land av en motorbåt. spisebordet og nypene Det ble ny tur dagen etter, tømt ut. Med nål og tråd men vinden dabbet av ble de tredd opp til lange igjen. halsbånd som ble hengt 10

St.Hans-bålene Det var fire bål i vårt distrikt. Kliprabålet som holdt til på knatten nærmest sundet på Tradisjonen med Sankthansbål har vært Kjerringa ble bygd av guttene i Klipra. Så særdeles levende i Ålesund. Vi begynte å var det Frigg-bålet på knatten utenfor. Det samle båltilfang etter påske. Det gjeveste var guttene nede i Ysteneset som bygde var sildetønner som vi stappa fulle med det. materialer. Tønnene ble tatt (stjålet) rundt i Kjerringbålet på Kjerringa var det guttene byen, og vi drog på rov utover når vi fikk ytterst i Fjellgata og deromkring som sto \"låne\" en av trondhjemmerne på staten. for. Det største bålet var stadig Bollaren på Trondhjemmerne var noen digre nokså Tyskholmsrompa. Det var de som bodde flatbunnede robåter som havnevesenet rundt Buholmen og Liaaen-verftet (det brukte. gamle) som bygde det. Mange tragedier utspant seg i båltiden, en finger eller to Det aller gjeveste var likevel å få tomme gikk med, men det verste var da Jens Arne tjæretønner med strie full av tjære inne på Sylte fikk nesen klemt mellom to båter så reperbana. Folkene som jobbet der bare det ble skrellet av en flik! heiv slikt på sjøen, forurensing var det ingen som tenkte på da. (Ola) Kysset Carl August Irene? Det var et par stykker i Bergveien som ikke hadde det så bra. Den ene var Irene, som bodde med sin mor på to små kvistrom. Moren strikket på maskin for en liten forretning, og de to hadde ikke råd til å reise på landet om sommeren. Så mor lot henne få være med oss til Valle. ”Hun har det ikke så godt som oss”, sa mor, og far var enig. Slik ble vi godt kjent med henne. I Klipra lekte vi sammen i gata, og hun ble på på parti med Carl August mot Søster og meg. Lørdag var badedag i Bergveien. Da var kjøkkenet godt og varmt fordi Assa hadde bakt brød, og et stort badekar ble båret ned fra loftet. Etter badet vanket det omelett. Og som vi satt rundt bordet og spiste, var det at Inger ble i ertehumør og ropte: ”Carl August har kysset Irene borti bakken”. Gang på gang gjentok hun dette. Men hevnen er søt. Da Inger reiste seg fra stolen og skulle gå ut av kjøkkenet, hev Carl August gaffelen sin etter henne. Den ble stående fast midt på leggen og dirret. Da mor tok gaffelen ut, viste det merke etter fire gaffeltinner. ”Straff nok”, sa hun. (Brit) 11

Guttene hadde båter Som nevnt var sjøen viktig for familien Jeg lærte å svømme rett innenfor nyekaia. Veigård. Kanskje særlig for Ola og Kloakkutløpet under gamlekaia hindret oss Carl August, som i egenskap av å være ikke i å nyte badelivets gleder, men det var jo gutter hadde egne båter. aldri over 12-15 grader. Ola fikk en liten færing i 1947, da han Det var bare inne på Prinsen at vannet holdt var ti år. Den ble bygd i en kjeller i opp mot 20 grader, for der var fin Hatlane, og han minnes at den fulgte ham sandstrand. i mange år: På ”staten” fikk vi også sveiset styrekjelkene På \"staten\" fikk vi båtplass, og der var våre, slipt skøyter og kniver, og der gjemte vi kaiplass og badeplass. båltilfanget til St.hansbålene. Carl August fikk jolla si Som for eksempel at jeg forrykende uvær, i alle fall da han sju år, i 1934: ikke fikk dra utpå alene. kuling, og ganske svære Vanligvis var det ikke bølger. Kameratene som Jeg var den eneste av vanskelig å få kompiser ble spurt syntes det blåste gjengen som hadde egen med, men det hendte en og for mye. Og jeg hadde båt. Det gav et utrolig løft annen gang at ingen ville. ikke lov til å dra utpå i kameratflokken. Jolla alene. blev mye brukt, og i dag En slik gang var da jeg kan jeg ikke forstå at mine hjemmefra oppdaget at Min søster Inger var den foreldre turte å la meg Ålesund Roklubbs gang fire-fem år gammel. disponere den slik jeg flytebrygge hadde slitt seg Hun ble ikke akkurat gjorde. Selv om jeg hadde fra fortøyningene på spurt, men tatt med. Så var pålegg om visse Bålholmen. Det var et jeg ikke alene. Ut med forsiktighetsåtgjerder. jolla! 12 Jeg rakk i siste liten å feste et tau i flytebrygga. Inger satt akterut og tviholdt på tauet. Etter hvert fikk jeg manøvrert slik at jeg fikk gjort tauet fast i Staten- bøya. Der lå flåten og overlevde uværet. Neste dag oppsøkte jeg for- mannen i roklubben og krevde, og fikk, berge- lønn. 5 kroner. Inger har i ettertid påstått at hun forfrøs en finger under denne operasjonen.

Fikk Aasens kjæreste Denne seriøse avis ønsker ikke å gå den Ord og uttrykk kulørte ukepresse i næringen, men finner det likevel riktig å viderebringe De trykke ikkje løgn, veit e! ett stk. romantisk sladder, av kulturell Uttrykket stammer fra Georgs mor Gurine, og er og historisk verdi. blant annet adoptert som fyndord av journalistene Erik og Hanne i Valnesfjord. En av oldemødrene til Veigård-søsknene het Gjertrud Pauline Olsdatter. Hun var gift E ska’kje ha mær, e’ har fått to med Elling, og de to var foreldrene til Ole Oppsto i et av Olas bursdagsselskap, uttalt av Veien. Denne Gjertrud Pauline, eller Tryggen Vestre. Han hadde nok fått beskjed Pauline som hun kaltes, var søsteren til den hjemmefra at to kakestykker var nok! kjente Bakke-Pål (f. 1814) som ”tok” kjæresten fra Ivar Aasen. Kjæresten het Årestæik Berte Paulsdatter. Hun tjente hos Thoresen Ikke noe særskilt Veigård-uttrykk, men den i Stoksund da Ivar Aasen var der i 1833. ålesundske måten å uttrykke overraskelse på, både positiv og negativ. Uttrykket finnes i en Berte kom senere til Bakke-Pål og tjente utvidet form: \"årestæikande\". der i mange år. Hun holdt kontakt med ”Årestæinvågenheller” er ifølge bykjenner Aasen, gjennom brev og utveksling av Harald Grytten det ypperste når man skal bøker. Det var også snakk om at hun lånte uttrykke høy innlevelsesfaktor i en hendelse. ham penger mens han studerte, og alt var ”betalt attende punklig”. No ser eg inkje, og no høyre eg inkje heller, men kem e’ det som gjenge neri veia? Så skulle Ivar Aasen flytte, og Berte ville Uvisst opphav. flytte etter. Men presten var i mot at Ivar Aasen og Berte skulle gifte seg, for han På kjøtt og flesk fryktet det ville sinke Aasen i hans Sies om noen som ikke er med 100%, men bare vitenskapelige arbeid. Da Berte skulle på liksom. bære kista si ut av huset, skal Bakke-Pål ha sagt ”La kista stå”. Gå til pisis Bli ødelagt, gå i stykker. Slik ble det, og Berte giftet seg med Bakke-Pål i 1844. Pål og Berte fikk ingen Drete (ei) barn. Berte kunne nok ikke glemme Ivar Usympatisk person Aasen, for det ble sagt om henne at hun ikke fikk en glad dag mer. Dånedimpen Lett besvimelse, ”e holdt på å få dånedimpen då Denne Bakke-Pål var for øvrig ingen e’ hørte det” upraktisk mann. Den siste gangen han var i Bergen kom han tilbake med ei likkiste Ditta derre derno beregnet på ham selv. Men han førte ikke Tredobbel bestemmelse. Uforklarlig kista tom hjem. Nei, den var fylt til randen av kavringer, som varte i mange år. Det gjorde heller ikke noe at de varte lenge, for likkista fikk han ikke bruk for med det første. Han ble 98 år. 13

Karameller.... Veigård-familien er et lovlydig folk, men i Til Gerds unnskyldning skal det sies at hun ung alder har de fleste av oss tøyd såvidt hadde fylt fem år. Siden rørte hun grensene. ikke husholdningspengene. I Bergveien 60 var det slik at bestefar Georg la en pengeseddel under klokken som sto på buffeen i spisestuen, før han gikk på arbeid. Det var pengene bestemor Astrid skulle ha til dagens innkjøp. Pengene ble lagt i husholdningspungen som hadde fast plass i høyre skuff i anretnings- kommoden i spisestuen, lett tilgjengelig for alle. Også for Gerd, som en dag fikk ubendig lyst på snop. Hun tok en tikrone-seddel. Så gikk hun til Halkjelsvik på Borgundvegen, la seddelen på disken og ønsket karameller. Fru Halkjelsvik fattet naturlig nok mistanke. Ti kroner ville gi 2.000 Smørbukkarameller, siden de den gang kostet et halvt øre stykket. En rask telefon til bestemor bekreftet mistanken, og handelen ble annulert. Og ansjos.... Naustveggen I de gamle dager som denne utgaven av Ola hadde en god venn som het Fritz Sunnmørsposten omtaler, var rensing av ansjos Arhur Notø. En gang skulle de ha vårpuss en selvsagt ferdighet i møblerte hjem. I på Olas færing nede på ”staten”. Bergveien 60 sto egg og ansjos ofte på menyen Det ble litt kjedelig, så guttene bestemte under de lange søndagsfrokostene. Bestefar seg for å male intialene sine på Georg var en mester i å rense ansjosen. Carl naustveggen som en avveksling. August minnes: Da materialforvalter Borhaug fikk se ”Med to-tre snitt og en rask snuing av fisken var det kunstverkene ble det brudulje. Han var en gjort, og vi fikk de fineste fileter. Vel og bra, bortsett meget kristelig mann. Fritz Arhur Notøs fra at jeg aldri lærte kunsten. Dette kostet meg dyrt initialer på naustveggen, sammen med da jeg en gang i et ”finere” selskap hjemme hos vinmonopolets merke, var ingen pryd i bokhandler Brun i Trondheim fikk servert ansjos hans øyne. som forrett. Og de var ikke pene små, men store Ola og hans far brukte masse lynol for å som steikesild! få vekk malingen. Da min borddame (mor av Liv Ullman) avslo å hjelpe meg hadde jeg bare en utvei: Jeg skar av hodet og spiste hele ansjos-silda i en jafs! Moral: Lær dine barn å rense ansjos!!” 14

Småplukk Småplukk Småplukk Småplukk Småplukk Småklukk Til bords i Bergveien såpass spesiell at den kjellerleigheten i Denne avisens hoved- gjorde inntrykk på venner Bergveien. En dag kom kilder har forskjellige som var på besøk. Ola ned og fortalte at han oppfatninger om det skulle levere en særopp- meste, og diskuterer dem ----------------------------- gave i norsk. Carl August gjerne. En ting er de imi- foreslo at han skulle dlertid enige om, nemlig De turde ikke si nei skrive om Vesaas, med en at de hadde en god og I vår oppvekst før krigen, noe ukonvensjonell harmonisk oppvekst. Det omkring 1925-35, var det fremgangmåte. var mye sang, glede, spill- ingen sjeldenhet at det opper, og påfunn som kom voksne mannfolk på De to brødrene tok for seg skilte familien en smule ut dørene og tigget penger. siste utgave av Adresse- fra de andre. Mor var snill og syntes avisen, som familien synd på slike, men de fikk abonnerte på. Carl August Men det var også regler aldri penger. Derimot ble lukket øynene og satte og oppdragelse. Måltids- de alltid tilbudt mat. Mor fingeren på et tilfeldig disiplinen var for eks- mente at fikk de penger så valgt sted i avisen. Den empel udiskutabel. I en ble de bare brukt til havnet på omtalen av en klasse for seg sto søn- alkohol. rapport fra FNs fiskeri- dagsfrokosten. Alle var Vi barna syntes det var organisasjon, skrevet på iført søndagsklær. skummelt med disse bokmål. Bordsettingen skjedde typene når de satt på først når alle var kommet, kjøkkenet, ubarberte og Ola oversatte artikkelen og samtlige hadde faste dårlig kledte. De snakket til nynorsk, og danderte plasser ved bordet. østlending og spiste stygt. ord og linjer slik at Under måltidet måtte man Den dag i dag syns jeg det stykket fremsto som oppføre seg pent og var modig av mor å takle lyrikk. fremvise manerer. Man disse på en slik måte. Jeg måtte be om å få sendt er sikker på at mange av Særoppgaven, med dens frem og tilbake. Barna dem tok i mot maten fordi analyse av diktet, ble tiltale sine foreldre med de ikke turde la være! fremført i klassen. Der ”mor” og ”far”, ikke ”du”. fortsatte diskusjonen om Alle måtte sitte ved bordet (Carl August) hva Vesaas mon måtte ha til de andre var ferdige, ment. Lærer Vollan deltok det skulle ikke bikkes på ------------------------------- selv ivrig i analysen. stolene, som det heller Historien kunne ha endt ikke skulle skrapes med Veigård og Vesaas lykkelig, men Ola avslørte når man reiste seg. Dikteren Tarjei Vesaas den litterære sannhet og har ofte skapt debatt i endte opp med ”ikke” i Når måltidet var ferdig, litterære kretser på grunn karakter. tok alle hverandre i av sin mildt sagt hendene og hauket: ”Takk særpregede stil.  for maten, den var god, vi e’ alle mette no, hei tjo i Da Ola gikk på gymnaset Møre vil vi bo!”. Så hadde han en lærer (Odd hamret de i bordet med Vollan) som beundret albuene. Bordetiketten var Vesaas stort. Carl August bodde med Åse og Kjell i 15

Krigen raste, men deilig er jorden Barna i Bergveien 60 har hjem. Maskingeværet ble de omsider forlot satte de alle opplevd krigen. beslaglagt. Det verken igjen en del ting og tang. Minnene er mange. Noen Gestapo eller særlig Blant annet et større parti er gode, andre ikke. mange andre visste den leverpostei i 1-liters gang, var at doktor grønne militærbokser. Det Enka Caspersen var leder for var nok ikke noe i veien Hjemmefronten i med leverposteien, så den Carl August var levende Ålesund! blev prompte innlemmet i opptatt av fly, og hadde husholdningen. I lang tid en av sine til da største Trefninger etter sto det alltid en åpnet stunder da han så et tysk boks leverpostei i spis- fly ramle ned i 1944. Veigård-familien har også kammeret. Det dannet seg Flyet ble kalt ”Enka”, vært i mer direkte tref- jevnlig muggel på toppen. fordi det var det siste ninger med ”tyskerten”. Det blev skrapt av, og vær gjenværende av fire tyske Den samme Carl August så god: Klar til bruk! Arado 196 sjøfly som var monterte en alvorlig stor stasjonert i Ålesund. Da sprettert foran i jolla si. Et Brit forteller: Carl August hørte flyet y-formet lite tre på- komme inn fra havet, montert en myk sykkel- 2. juledag 1944 var det et sprang han i loftsluka for slange som strikk kunne forrykende uvær. Så gikk å se, som så mange slenge til dels store steiner flyalarmen og gjorde det ganger før. langt av gårde. enda mer uhyggelig. Hjemme forsøkte vi å ”Flyet gikk en ”Vi skjøt mot de tyske gjøre det beste ut av si- landingsrunde. I det det befestningene på tuasjonen. Vi hadde spist gikk nedover, trakk det Kjerringa. Soldatene lot middag, gått rundt jule- plutselig kraftig opp og som intet, men de så oss. treet og koste oss med steilet. Så gled det En gang syntes de sikkert frukt, epler og nøtter. Det bakover, med halen først, det var nok, for plutselig var peppernøtter, noe og gikk rett i bakken”, kom to MTB’er fossende annet fantes ikke. For å forteller Carl August. mot oss. Da var vi snare å gjøre stormen mindre komme oss til land. Vi hørbar, foreslo mor at vi Han hev seg på sykkelen gjemte oss under kaiene skulle synge ”Deilig er og kom først til på Statens Havnevesen”, Jorden”. havaristedet i Voldsdalen. minnes Carl August. Like etterpå kom kam- En venninne av familien eraten Ove Caspersen, Litersboks var på besøk. Hennes sønn av doktor Caspersen. mann var rømt til Carl August tok med seg I aprildagene i 1940 blev England. Det hadde brent en signalpistol som første etasje i Bergveien under føttenes hans på souvenir, mens Ove 60, som da tilfeldigvis sto grunn av illegalt arbeid. Caspersen tok med et tom, rekvirert av tyskerne. ”Hvordan kan du mene at maskingevær som var Det var en avdeling med vi skal synge ”Deilig er blitt slengt ut av flyet. Det østerrikere, som også Jorden” slik situasjonen er monterte han på taket i hadde brevduer. De nå?” spurte venninnen. bungalowen deres. losjerte i bur på loftet. ”Jorden er deilig. Det er Dagen etter kom Gestapo Duene altså. menneskene som er på skolen, og Ove Okkupasjonsmakten vonde.”, svarte mor. Caspersen måtte bli med oppførte seg greit. De ødela ikke leiligheten. Da 16

Brevene fra Besten Bestefar Georg skrev med dusj og dasj og arbeidet mens jeg sitter ofte brev, og i flere av kamin og oppvaskmaskin oppe i vinduet og trykker dem kommer en aktiv og tv-antenne på taket.” på knapper og bruker kjeft humorist til syne. Tyra (Det skrev Georg i 1974. på den hvis den ikke gjør har lånt ut litt av sin Tidligere denne måneden som jeg sier.” (I 1977 var korrespondanse med ble den samme camping- Besten godt på forskudd Besten, hvor vi har vognen trukket av traktor av utviklingsavdelingen sakset: vekk fra sitt faste opp- hos Black & Decker, som holdssted de siste ti årene. ikke lanserte en slik ”.... vår kjære fru Vik, Da ramlet den fra hver- maskin før over tjue år som steller meget godt for andre av rust, fukt og senere.) oss. Nu er her rent i alle elde. ”Nei, det e inkje so kroker og hun lager vare me verine”.) ---------------------------- utmerket mat. Men noget skal man jo ha å beklage ------------------------------ ”Og så var det den seg over, og jeg er nokså pistolen da. Si til nedslått over at hun ”Jeg kaver og maser på kontraspionen at han må tømmer gruten ut av din mor at de må se å ordne dette, for det er kaffekjelen hver gang hun komme seg syd for noen dævler i nabolaget er her - og renvasker den. moralsirkelen før russerne som jeg gjerne skulle ha Jeg brukte å koke på kommer og tar dem, men laget nogen huller i. For gruten i 8-14 dager, da det hjelper visst ikke.” øvrig sløifer Gerd og jeg blir det god kaffe.” all giving av julegaver, vi ------------------------------- vil bare ta i mot selv.” ----------------------------- ”Angående julepresenten ------------------------------ ”Dette er jo et viktig år så kan jeg dessverre ikke for deg, artium tar man godta billede av tandem. ”Vi har bragt i erfaring at som regel bare en gang, Men jeg er kommet til De tenker på at anskaffe og jeg tror det vil være den erkjendelse at for å et torturinstrument kaldet fornuftig å trappe ned kjøre tandem må man ha Saxofon. Dette må vi tutingen en del, fire korps fire ben, og jeg har dessværre protestere mot, er litt vel meget.” fremdeles bare to. I stedet da det viser seg at den har jeg funnet på en ny slags ulyder innvirker på ”Forøvrig er det bra at du gave, som jeg ønsker våre skibes naviga- tjener penger, og husk da meg. Det er en fjernstyrt sjonsinstrumenter, slik at det gode råd som en prest elektrisk gressklipper, de løper helt løbsk og gav sin unge sønn første altså en slik som gjør gang han var på marked: (fortsettes neste side) ”Kjøp ikke noe fanteri for 17 pengene dine, kjøp øl!””. ”...og du kan tro at Carl August har kjøpt sig en stor og flott campingvogn,

viser øst for vest og x for Søndags-andakt  u og seks for sju, og dette kan vi ikke gå med på. Hjemmet i Bergveien 60 var gudfryktig. Etter søndags- Hvis De allikevel an- frokosten var det tre muligheter: skaffer dette utysket, må vi dessværre la våre skibe 1. Andakt hjemme slutte å anløpe Vadsø i 2. Kirkegang alle fall i sommerhalvåret 3. Tur og alldeles ikke om søndagene, bedes be- Andakt hjemme startet med salmesang. Mor spilte og vi merket. Men munnspill sang etter utlevert salmebok. Så ble det lest fra biskop kan De få lov å bruke. Lundes Barneprekener. Deretter flere salmer og Ærbødigst, skriftlesing. Ofte var det bare mor som kunne melodien administrerende direktør men vi sang nå med for det var jo som regel litt om å Asbjørn Dobach i Det gjøre og bli ferdige også da. - Det hele ble avsluttet med Nordenfjeldske unison Fadervår. Når det var fint vær og jeg visste at Dampskibbselskap kameratene stod ute og ventet på meg holdt det ofte hardt (sign)” å synge sakte nok! ----------------------------- Kirkegang var det verste, for da gikk hele søndags formiddag med. Vi syntes det var en hel dagstur å gå fra Og til slutt et lite sitat fra Bergvegen og ut til Storkirken. Så gikk vi der bestemor Astrids søndagskledde og tekkelige. Det var ikke lov å sparke til korrespondanse: småstein for da kunne skotuppene bli utslitt! Mor og far ”Gratulerer med de fine kjente ”hele byen” og for hver gang de skulle hilse måtte karakter på skolen, du og vi også det. For Gerd og Brit var det greit. De gjorde jo Erik i Bodø er nok rent bare et lite kniks i knærne mens jeg måtte ta luen av og på ovenpå, han er flinkest i og i tillegg bukke hodet. I kirken var det mørkt og sin klasse, skriver steinharde benker. Vi satt der på rekke og rad og her var foreldrene. Carl August det ikke særskilt rom for fantestreker. var intet skolelys, men Åse var den beste i sin (Carl August) klasse på Bispehaugen skole i Trondheim”. (Tenkte vi det ikke! (red)) På Skodje ca. 1935 Øverst f.v. er Gerd, Brit og Carl August. Ved siden av Carl August sitter Inger, og ved siden av henne Karin Wiborg. Familien Wiborg leide leiligheten i 1. etasje i Bergveien 60. 18

Tyras minner fra Bergveien 60 Å bo i Vadsø med På hylla over divanen aprikoser. besteforeldre i Ålesund bodde kikkerten, som må I spiskammerset var det betydde sommerbesøk i ha vært i bruk svært ofte benkeplate av marmor, og Bjergveien 60. På kaia for å sjekke ut Langevågs- her smurte Beste halvfine tok Beste alltid imot oss båten og hvordan sjøen brød med prim, som han når vi ankom med tedde seg over Kveite- serverte til Mormor og oss sørgående hurtigrute. skjæret. På samme hylle på senga om morgenen. lå også den ovale eska Kaffekokinga var det han Så bar det opp til det store med ”soviro”; de rosa som sto for, og etter som treetasjes huset, som er klumpene som Mormor årene gikk kokte han rammen for mitt gløtt puttet i ørene når hun stadig lenger på tilbake til sommerferier skulle hvile middagslur på kaffegruten! på 1950 og 1960-tallet. divanen. I spisestua befant Leiligheten i 2. etasje det seg også en radio, som Morgenritualet skjedde på inneholdt mye; spisestue, var stappfull av vær- soverommet med de hvite kjøkken, soverom, meldinger… møblene. I den store barnebur, pikeværelset og På kjøkkenet skjedde det dobbelsenga var det fullt ”badet” på loftet. matlaging nesten hele av barnebarn. Der fikk vi tiden? Der sto Mormor se på rare ting i Spisestua er nok det mest med kjoleforkle og skaut kommodeskuffene til sentrale rommet. med knuten foran. Jeg tror Mormor. På soverommet Spisebordet der alle hun laget fiskesuppe. kledde Beste på seg måltidene ble inntatt, jeg Kjoleforkleet hadde skjorter som hadde løse tror ut fra ganske faste knapper som så ut som kraver, festet med ritualer? Jeg husker bittesmå rare knapper. anretningsbordet med de 19 Utenpå der var vesten! tre skuffene. Den ene inneholdt bestikk der jeg husker best gaffelskjeen og eggeskjeene, som jeg aldri har sett maken til etterpå. Den andre inneholdt blant annet saks og lim til bruk for hobbyaktiviteter med ting Beste hadde med seg hjem fra butikken. (Saksa han hadde i vestlomma var selvsagt også hyppig i bruk!) I buffeten bodde ”pippefuglen”, og kaffeserviset til bruk ved høytidelige anledninger.

Tilslutt gredde han håret prydet veggene: gardelua, av små skuffer som med børsten som lå på russelua, bildet av Titanic inneholdt alt fra toalettkommoden, hvis og det flotte kortskapet dukkestøvler og sko, til han da ikke hadde klipt med alle spillkortene i.) biler og knallperler. sommersveis, til Mormors store fortvilelse! For meg var det en drøm å Jeg har nok en oppfatning av at Mormor styrte Tyra (t.v.), Pål, Sigrun og Turid på morgenbesøk i senga hos husholdningen med Bestemor. relativt stram regi, og det betydde måltider til Rommene på loftet var ha en morfar som var sjef samme tid og med lik like vesentlige. Her fantes i en bokhandel. Det be- ramme hver dag. leker fra da mamma og de tydde leseeksemplarer Etter middagshvilen ble andre hadde vært små, og som vi kunne låne hjem, ettermiddagskaffen inntatt viktigst av alt ble etter det betydde glansbilder og i spisestua, eller i haven hvert pikeværelset med papirdukker i store hvis det var fint vær. alle ungpikebøkene! Her mengder, og det betydde - Kurven med de hvite lå jeg i det iskalde best av alt - å få være med koppene med grønt rommet, med bare ut i butikken! Jeg satt mønster, duken til hendene som stakk fram stille som en mus oppe i hagebordet, Mormors under dyna, og leste alt barneavdelingen og leste stråhatt og blomkarsene jeg kom over. forsiktig i bøkene, etter å står tydelig fram i minnet ha brettet dem i ryggen mitt. Det samme gjør Da vi bodde i Ålesund et etter nøye instruksjon fra stikkelsbærbusken, par måneder i 1963, Beste. hengekøyen og av og til - avanserte jeg til å få bo på skrekk og gru - de svære, Olas rom ”badet” (jeg I underetasjen lå svarte sneglene!! hører protestene fra onkel leketøysavdelingen, og Carl August på at det var det var ikke mindre stas å I stua drakk vi av og til hans rom, men i min tid få være på innsiden av kaffe ved det ovale bordet var det Olas effekter som disken der, med massevis med flotte løvepoter til bein, og av og til åpnet 20 Beste bokskapet og tok ut bøker eller ting som sto der. Pianoet i stua var ofte i bruk, og Mormor sang og spilte mye. Etter hvert overtok mamma, og jeg selv også. Beste hadde flere glansnummer som han heldigvis opptrådte med. Det ene var at han spilte grammofon for oss. Det var en hel seremoni: Opp med radiokabinettet i stua, (jeg tror det satt en sammenbrettet papirlapp i døra?) fram med

grammofonen og etter en til det indre liv i Beste og Mormor på hver langsom og omhyggelig Bergveien besto dagene sin måte ga oss mye i seremoni tok han ut en av handleturer til byen, form av opplevelser og svart grammofonplate. også de med et visst minner. Det var enten ”Trolltog” seremonielt preg: På Det store hvite huset i av Grieg eller Søstrene torget til Grytten, til bakken, med altaskifer på Bjørklunds ”Fire Molnæs for å kjøpe taket, takvinduer og tyrolerjenter” med ”Hør halvfine brød (som jeg porten ned til bakgården. gjøken” på baksida! ikke har hørt om verken Hagen med bringebær- Hver gang jeg hører før eller siden) og padder buskene og stikkelsbær- ”Trolltog”, hører jeg ved store anledninger, busken. Huset med alle Bestes fortelling om eller til fiskehandler sine rom i alle etasjer, og trollene som springer og Skaar. med det iskalde doet i til slutt sprekker når sola gangen er så absolutt står opp. Vi satt på små I nærmiljøet fantes barndommens paradis! krakker foran grammo- Halkjelsvik-butikken og Det tristeste var å reise. fonen, like andektig hver Olufine i meieriutsalget, Jeg tror Beste de siste ti gang denne seremonien samt skomaker Kleive i et åra sa til meg før vi dro: fant sted. bittelite kott av et rom ved ”Ja, neste gang du en bratt trapp. Der satt kommer så er jeg død”. Hans andre glansnummer han i sitt lange skinn- Jeg gråt like mye hver var når ham framførte forkle, med skjerm på gang, og var like glad når ”Kråkevisa” for oss, og hodet og en dråpe under vi ankom hurtigrutekaia jeg tror han sang den bare nesa. neste år og han sto der og når vi barna var alene med ventet på oss! ham. Forresten husker jeg Søndagsturer opp på også svært godt de fjellet, med besøk på Artikkelforfatteren på fanget til gangene han leste eventyr Fjellstua og stien tilbake Besten fra Asbjørnsen & Moe, og til Fjelltun der jeg hver særlig eventyret om gang ble vist stedet der sengeteppet med en Beste og onkel Ola nesten sølvrute og en gullrute. hadde sett julenissen! Tante Søsters rolle i våre Seilbåten og færingen var liv var også svært viktig. viktige så lenge de fantes, Besøkene nede i badeturene til Guttavika, leiligheten hennes bød på og etter det ble opp- overraskelser av mange holdene på Sundsbakken slag, blant annet med viktige elementer i skåla som jeg tror aldri sommerbesøket. var tom for godterier? Av og til fikk jeg over- Her er stoff nok til en hel natte der med henne, og bok, tror jeg. Man kan det var ekstra stas fordi godt reflektere litt over jeg fikk se på alle tingene viktigheten av å ha beste- hun hadde kjøpt på sine foreldre som er til- reiser. gjengelige og som enga- sjerer seg i alle barne- Somrene var svært barna sine. Det er veldig innholdsrike, for i tillegg synlig for meg nå hvordan 21

Carl August Olsen Sjømannen og gull- Året etter giftet han seg I 1890 blir han fyrvokter graveren Carl August med Ellen Marie, som var på Fruholmen fyr i Olsen er Veigård- bondedatter fra Råde i Finnmark, hjulpet til familiens best Østfold. Han kjøpte seg ei stillingen av gode venner. dokumenterte forfar. Hardangerjekt og seilte Her blir han i seks år, til langs kysten og på han får fyrvokterstillingen Han var far til Astrids Nordsjøen med de laster på Smørhavn fyr i mor Hansine. Den brede han kunne få. En gang Bremanger. dokumentasjon av hans reddet han åtte engelske liv kan vi ikke minst sjøfolk fra druknings- Hans kone dør i 1901. takke ham selv for, døden. En fin nattkikkert Selv blir han på fyret til i ettersom han skrev flere han fikk i gave for denne 1911, når døtrene Elna, bøker om det. Det gjorde bragden er fortsatt i Camilla og Hansine (med han i en periode av livet familiens eie. sin datter Astrid) reiser da det ikke gikk ham så derfra til Volda. godt, for å tjene til livets Carl August Olsen og Carl August Olsen vil da opphold. Ellen Marie fikk seks besøke sin datter Elise barn, fem jenter og en Fredrikke og sviger- Den som vil lære hans liv gutt. Gutten døde i sønnen Richard Parnell å kjenne gjør lurt i å lese skarlagensfeber i 1875. som bor i England. Hun bøkene hans, ”En Tre år senere, i 1878, datt hadde truffet ham under guldgravers historie” og Carl A. Olsen i Mandals- gullgravertiden på Bømlo. ”Tyve aar i Nordsjøen”, elva under fløting i for å nevne noen. Men i desember og pådro seg en Men Carl August Olsen vår tabloide tid kan det alvorlige lungebetennelse. dør plutselig, bare tre passe med et lite resyme Det førte til en langvarig dager etter han kom frem av hans liv: sykdomsperiode, og han til datteren. Han ble 80 år måtte etter hvert gå fra gammel, og ligger Han ble født i Kleven ved både jekta og huset. I begravet på kirkegården i Mandal 24. mars 1831, 1881 sto han på bar Tavistock i Devon. som sønn av skipper bakke. Christian Fredrik Olsen Carl August Olsen og og hans hustru Gunella To år senere fikk han hans hustru Ellen Marie Andreassen. Oppveksten i patent på et seilimpreg- fikk fem vakre døtre, men los- og seilskutemiljøet neringsmiddel han trodde bare ett barnebarn, nemlig førte ham rett inn i skulle snu om på alt. Slik Astrid Lundeby Veigård. sjøfarten. gikk det ikke, blant annet Han var førstereisgutt før fordi dampskipene kom han ble konfirmert. Etter og seilskutene ble færre tjeneste i marinen tok han og færre. styrmannskolen og skipperskolen. I 1853 tok I 1884 var han engasjert i han hyre på et seilskip gullgravingen på Bømlo, som skulle til Australia. men det varer få år før Der grov han gull, til han han igjen står på bar kom hjem i 1861. bakke. 22

Smakebiter fra Carl August Olsens bøker Det er like godt å innrømme det først rart, der over Grænsen. Smerterne var som sist; den gotiske tegnsettingen i Carl borte mens jeg var i Aandernes Land. Da August Olsens bøker gjør dem ikke jeg kom tilbage, var der falden Nysne; og lettleste. Det er nok grunnen til at flere jeg kunde ikke forstaa, at jeg fra Vinduet av oss mest har bladd i bøkene. kunde se ned paa den, jeg mente jeg maate være under Sneen. Som en spesialtjeneste til slektstreffets deltakere vil vi derfor her gjengi noen Hele Vinteren maatte jeg pleies som et smakebiter fra slektslitteraturen. Kanskje Barn. Det begynte allerede at mangle i kan det føre til fornyet interesse for Huset, og man maatte gjøre Gjæld. bøkene: ”Ulykken kommer sjælden alene” er et meget sandt Ordsprog. Det har ogsaa Fra Guldgraverliv og Sjømandsfærd ganske naturlige Aarsager; den ene Ulykke er for det meste en ret og slet Følge av den (Carl August Olsen har ramlet i Mandalselven anden. De forholder sig ofte til hverandre under fløting): som Aarsag til Virkning. Paa mindre end 10 Minuter havde jeg tørre Paa Foraaret, da jeg ventede Tømmer i Klæder paa. Men nu fik en gammel Elven, havde jeg det Uheld, at en stor Del Forkjølelse ny Næring; den var paadraget, Laft blev liggende fast i en beryktet medens jeg henlaa med en Frugtladning og Tverelv ”Koselven”, og jeg blev presset fra tilbragte hele Dagen i Storlugen mellem mange Hold. Imidlertid fik jeg et antagelig den varme Ebledamp i Rummet og den Bud paa Jagten, og da jeg frygtede, at jeg kolde Frostvind paa Dækket. herefter ikke vilde taale den halvt amfibiske Tilværelse, solgte jeg Et par Dage løb det nu omkring i Kroppen Halvddelen for 500 Spd. (Side 82) med Sting snart her og snart der, og jeg fordrev det med Kamfer og Terpentin fra Punkt til Punkt, indtil det satte sig fast i den høire Lunge, - og nu lod det sig ikke længre flytte. Jeg følte mig med engang bøiet under Fruholmen fyr, der Olsen var fyrvokter i Guds vældige Haand. Myg og medgjørlig seks år tillod jeg endog, at man hentede Doktor og Koppekone, og der blev en Flom av Om seilsmørningen Foretagsomhed rundt omkring. Mig Jeg reiste til Hovedstaden og begyndte forekom det, som om jeg befandt mig i en med Seilsmørningen, som jeg i det smaa ophedet Dampkjedel, og jeg ventede paa, havde drevet med i Mandal. Af 10 aars at Slaggen skulde brænde ud, og jeg frigjort kunde styre opad. Niende Dagen gav Feberen sig, og det tegnede til Liv. Jeg vaagnede som af en fantastisk Drøm. Jeg havde seet saa meget 23

erfaring kjendte jeg dens praktiske Nytte. Jeg var til stede ved Indvielsen (av et Jeg vidste, at den indeholdt i sig Kilden til stempelverk for knusing av gullmalm på stor Besparelse for vor Kystbefolkning; ja Bømlo, red.anm.) Det var 10’de oktober jeg tror at turde paastaa, at neppe nogen 1884. Klokken 2 stod allting parat: Sag af større nationaløkonomisk Betydning Dampen oppe, Flagene heist og enhver for vor Kystfart har været oppe i vaar Mand på sin Plads. De Notabiliteter, der Tidsalder. var kommet til Øen for Anledningen, tager Plads i det rummelige Vaskehus. Seildugen er - som Stavanger Amtstidende i sin Omtale af Sagen sier - ”en kostbar Og nu aabnes Sluserne, og de solide og Vare, den dyreste Skat til Eiendommens elegante Maskiner begynder sin tyggende, Vedligeholdelse.” Det er bekjendt at spyttende og knusende Gjerning; Fugtighed mest af alt ødelegger Seilene. Malmlodderne løfter sig og falder i taktfast Seilsmørningen ”gjør Seilene Gange, og snart er alt, hvad man fæster uimodtagelige for Fugtighed og giver Øiet på, i Bevægelse. Gulvet skjælver Dugen en Blødhed, som man ikke skulle under vore Fødder; man ser Folk forsøger tro kunde oppnaaes med det i og for sig at snakke til hverandre, men det gaar ikke, tykke og haarde Stof. Man oppnaar derved, Larmen overdøver alt. (side 97) at Seilene ikke raadner, ikke behøver at heises til Tørring, ikke trenger Den egentlige Bømmelø, Syd om Pressenning, ikke slides saa stærkt mot Kulleseid, er tynt befolket av en tarvelig og Takkelagen (hvortil Fedstoffet i væsentlig godmodig Rase, der forhen væsentlig fandt mon bidrager), ikke bliver uhaandterlige at sin Næring paa Havet, indtil Vaarsilde- reve (og bjerge), og derfor ikke paa langt fisket for en 16 a 17 aar siden opphørte. nær udsetter Skib og Mandskab for Fare”, som de usmørte Seil, der baade er stivere i Etter den Tid har man, tvunget av den og for sig, og ved indtrædende Kulde barske Nødvendighet, i denne lidet fryser saa harde som Træ. (side 87) begunstigede Ægn, maattet ty til at søge sit Ophold ved et slags Jordbrug af de Om gullet ubekvemme Myrer, og med Spaden i Det ædle Metal findes i rundslebne Korn haanden og Gjødselskurven paa Ryggen som Vaskeguld i gamle Elveleier, medens har man i dette Tidsrum udrettet utrolige den største Del er størknet sammen med Ting. Der er mellom Fjeldspidserne Kvartsen på Veien og sidder indstøpt i opstaaet smaa Jordbrug, der afgiver Føde Fjeldet som Bergguld. Videnskapen synes baade for Mennesker og Dyr, og der er at gaa med på disse Eruptionsteorier som endog dem, der, naturligvis med sit Grunnlag; men Meningen er delt om, tilsvarende primitive Levesæt, er kommet hvorvidt alle Vulkaner har et fælles til en vis Velstand. Arnested i Jordens Sentrum, eller om enhvert har havt sin egen territoriale Kvinderne er kydske, troskyldige, Skorsten. nøisomme og haardføre. All umoralsk Vandel finder ingen Naade for deres Øine. Kommer Gullet i Australien, der ligger paa Held den Nation, der endnu eier saadan den modsatte Siden af Kloden, fra den Ufordærvethet! Disse folk har meget samme Smelteovn som det Guld, vi her tilfælles med Shetlands Øboere, saaledes finder på Bømmeløen? Det ligger antagelig også den traditionelle Kurv, der hænger i udenfor Menneskeaandens Rækkevidde en ”Fasle”, som en Randsel og passer til nogen Tid at besvare det Spørgsmål. (side Ryggen. Denne Kurv benyttes til at 102) 24

medføre deres tarvelige Fornødenheter, Skabning, der behøvede hele min Varme saasom Torv, Ved, Poteter, Gjødning etc. og Styrke for at utvikle den friske Mand, der arbeidede sig frem paa det svage Vandringen med Kurven er en Legemes Bekostning. Hun var en Kvinde Hovedbeskjæftigelse, men da begge av den Slags, hvorom Salomon siger, at et Hænderne er fri, er Kvinderne under Mands Hjerte kan forlade sig derpaa. Hvert Gangen ivrig beskjæftigede med sit Minut blev mig kostbart, for at vinde Strikketøi, ganske som paa Shetland. Med hende. Mine faa og ligefremme Husstellet er det smaat, og sjelden ser man Spørgsmaal opfattede hun med Alvor og en Haveflek, der kunde gi dem Rødder og besvarede i samme ukunstlede Sprog, idet Kaal til Besmag på Suppen og til hun lagde sin Haand i min. At jeg fandt Helbredelsens Bevarelse. (Side 104) denne uslepne Diamant en Mil fra Kysten i en Bondestue, forøgede kun Værdien og Fra Tyve Aar i Nordsjøen gjorde hende end dyrebarere i mine Øine. (Forfatteren stifter Familie) Den 1ste Marts 1862 stod hun ved min Mit Guldgraverliv laa bag mig, Moder og Side for Alteret i Raade Kirke, og jeg Søster hvilede i Graven, og jeg stod alene i kunde gjerne have omfavnet den kjære Verden uden nogen at elske. gamle Prost Bassøe, da han sagde at ”en Mand skulde elske sin Hustru som Kristus Blandt de Lærdomme, jeg medbragte fra elskede Menigheten”; thi blandt mange Australien, var der især en, der andre uklare Kristendomsbegreper var beskjæftigede mine Tanker; hvad vi eier i ogsaa dette, at jeg var bange for at gjøre den norske Kvinde. I Kolonierne saa jeg hende til min Afgud, og jeg turde ikke saamange forfærdelige Ulykker forvoldt riktig elske hende, som mit Hjerte ved Kvinder, at jeg havde faaet en vis begjærede. Skræk for dem; her saa jeg Kvinder af en anden Slags, trofaste og solide, og jeg Vi blev viet paa en Søndag, og Kirken var begyndte saa smaat at spekulere paa om fyldt indtil Trængsel for at se dette ikke ogsaa jeg burde have en Kone. usædvanlige; en hvidklædt Bondepige Ægteskapet stod imidlertid for mig som et blive viet til en fremmed Sjømand. stramt Baand, der kunde hindre min Hornmusikken, der idag ledsagede Selvstændighed, og jeg saa Ingen, som Salmesangen i Forbindelse med rigtig svarede til mit Ideal, Ingen, som jeg Handlingens høie Alvor, blev hende for turde betro til saaledes at binde mig. mægtig; da vi kom tilbage fra Alteret, og jeg havde overladt hende til Brudepigerne, Jeg var omtrent paa det rene med, at der faldt hun besvimet om. Uden et Øieblik at Ingen fantes, som riktig passede for mig; betænke de stive Skikke i en Landskirke, men ikke før havde jeg slaaet mig til ro hvor Brudgommen ikke maa nærme sig med den Tanke, førend der dukker en ung Bruden uden til visse Tider, og med visse Kvinde frem, der overtraf alt hvad min Tempo, sprang jeg i et Nu over Gangen og Forestillelsesevne hadde formaaet at fik hende i mine Arme, hvor hun snart kom afmale. Hendes stille Aands til sig selv. uforkrænkelige Væsen indtog mig helt, og jeg var uden nogensomheldst Betænkning Etterpaa var der megen Tale i Bygden om overvundet. dette; nogle sagde jeg var altfor ”amerikansk”, der vovede at overtræde Hun hadde alle Betingelser, det var en, for Kirkeskikken, men en af de mest agtede hvem jeg kunde være alt, en fin og svag Damer tok mig i Forsvar, hun sagde at hun blev saa glad, at hun gjerne kunne have 25

”bidt i mig” (for at bruge hendes eget naive reiste mig op, saa jeg den lille, tapre Utrryk), fordi jeg selv kom og tok min Skude, endny rystende og stønnende, at segnende Brud; hun vidste, at ingen Anden kjæmpe for at holde sig oppe. saasnart kunde faa hende tillive igjen. (Side 1) Om eftermiddagen, efter et usædvanligt stort Braat, befandt jeg mig alene på I storm: Dækket. Da jeg fik Vandet fra Øinene, saa Endnu var Skuden paa ret Kjøl og jeg den 60-aarige Nikolai Haddeland Mandskapet i Behold. Senere holdt jeg en hængende halvveis opp paa Masten; han Mand under Dæk, om de andre skulde havde ladet sig glide op, eftersom Sjøen blive skyldet bort. Nu ble Skylightet knust lettede ham. Skips-prammen, der samtidig og Vandet fossede ned, slukkede sled sine Surringer og flød ud, havde Kompaslampen og næsten fyldte Kahytten. deroppe været i Berørelse med hans Ben, fortalte han. Manden hang 15 a 16 fod Længe trodde jeg for hvert af de store oppe og vist ikke høiere, end Sjøen havde Braat, at vi var begravne for bestandig, flydt ham; saa dybt havde altsaa Skuden og men efterhaanden blev vi vant til, at naar jeg været begraven, hvorved Vandtyngden Vandtyngden havde varet en vis Tid, paa min Ryg nok finner sin forklaring. begyndte den igjen at aftage, og naar jeg (Side 53) Lykkens prøve - Hardangerjekten som Carl August Olsen eide og drev i mange år 26

Albumklipp Hesjing, på Leikangerryst (Frampå Veia). Bak hesten Berte Gurine står Berte Gurine Leikong Veien, Georg Veigårds mor. med ukjent barn på Detalj av Berte fanget Gurine fra hesjebildet Jul i Bergveien i 1958. Ola spiller piano mens bestemor Astrid og Inger ser på. Ola har Pål på fanget, Tyra t.h. Gurskøy. Carl August på hesten, ca. 1940 Forsiden av Astrids julekort fra 1913 27

Albumklipp Til venstre Astrid og hennes mor Hansine fotografert 17. mai 1915. Bildet til høyre er tatt ca. 1937. Brit leker doktor på Carl August mens Inger syr. Under til venstre ses Hans og Hansine Lundeby, Astrids foreldre. Nederst bestefar Georg i kjent positur. Kjell og Sigrun var de første barnebarna i Bergveien Til venstre bestemor Astrid i Bødalen i Loen cirka 1914. Til høyre moteoppvisning av fra venstre Inger, Gerd og Brit, cirka 1936 28